rap rap

Forige uke skulle jeg reise hjem for å være med på operaballet. Da jeg fikk høre at min onkel med famile kom fra Danmark forlenget jeg reisen og kom hjem noen dager tidligere enn planlagt. Jeg hadde en flott hjemtur. Jeg rakk å treffe mange venner, sy kjole, spille piano, plage onkelen, leke med søskenbarna, handle og masse mer. På fredagen kom også gutta til byen, og da ble det om mulig enda mere liv. Og kusina hadde opp til flere "rap rap-forestilling" for oss..

min nydelige familie

Operaballet

På lørdag var den store begivenheten som Carita og jeg har ventet på i et år. Nemlig operaballet. Kjoler har vært planlagt i flere måneder, men ble som alltid sydd i siste liten. Kavalerer var ordnet, ikke i siste liten. Smykker, lånt av mamma, og håret som vi skulle planlegge i god tid ble satt opp på toget inn til Oslo. Først var vi i operaen og så Titus av Mozart. Så var det fakkeltog opp til Gamle Logen for så å danse resten av kvelden. Det var en fantastisk begivenhet og jeg hadde det kjempe gøy. :-)

Mer høst

Høsten den er gul, den er grønn.

Naturen er vakker og fryktelig skjønn.

Et øyeblikk opphold, et annet regn.

Dette og farger er høstens tegn.

Vinden tar tak i hus og i hår.

Og alle har regnklær hvorhen de går.

Å sitte inne med tv og dreng,

ligge under dyna i sin egen seng.

Høsten er vakker, høsten er blest.

Å nyte den inne er kanskje best?

Høst

Nå har høsten virkelig tatt over og det er farger overalt.

Jeg var en tur i Osa i helga og tok disse bildene.

Naturen og fargene er helt fantastisk.

Til mine søsken

Tre søstre med sitt lange hår
på gulvet der i salen står.
Med kjoler smykker sko og smil,
det er på tide med en hvil.

De danset har i mange timer
til musikk og klokkene som kimer.
Deres bror har ikke kommet enn,
hvor blir han av, hvor er han henn.

Da har hører de en dør som knirker,
og henglsene som ikke virker.
Men broren han får døren opp,
og kommer til dem med et hopp.

Gjennsynsgleden den er stor,
når de atter ser sin bror.
De danser alle rundt i ring,
ventetiden betyr nå ingenting.

De er sammen, det er alt,
historier blir og fortalt.
Kanskje har de nå vokst opp,
men de er barn i en stor kropp.

Så løper alle ut i hagen,
de skal leke hele dagen.
Ta igjen for alt de mistet,
terninger blir atter ristet.

Spill og leker, sang og dans,
eventyr om Gretchen og lille Hans.
Klatrer opp i store trær,
leker gjemsel, hvem er der?

Helt til dagen den tar slutt,
men ingen her kan finnes mutt.
Foran peis med bok og bolller,
og sjokolade så det holder.

Helt til søvnen kommer inn,
og stryker alle over kinn.
De sovner der de sitter, jammen
jeg tror de også drømmer sammen.

Banning

Før sommeren en gang tok jeg og mine søstre toget hjem fra Oslo. Mens vi satt der på toget ble vi utsatt for verbal trakasering. Ikke i hele mitt liv hadde jeg noen gang blitt kalt slike stygge ting. At så mange stygge ord kunne komme ut av slike unge gutter over så lang tid synes jeg fremdeles er overraskende. Jeg tror ikke det finnes en stygg glose som de ikke brukte i løpet av de 20 minuttene. Jeg har aldri syntes banning har vært noe fint å høre på, men etter denne hendelsen har jeg blitt ekstremt var for det. Nå har det nesten gått fem måneder siden vi traff disse guttene, og fremdeles reagerer jeg veldig på det når folk banner rundt meg. Og det er ikke sjeldent at tankene mine går tilbake til den kvelden. For alle disse banneordene ble brukt i slike ufyselige setninger rettet mot meg. Det er ikke lenge siden jeg for andre gang i mitt liv ble kalt hore. Det var ikke stygt ment, og jeg tok det ikke personlig. Det ble sagt fordi jeg banka personen i et spill. Men uansett hvor uskyldig det var ment havnet jeg likevel tilbake på toget i det ordet ble sagt, og det gjorde slikt et inntrykk at jeg fremdeles tenker på det når jeg treffer ham selvom han er en kjempe hyggelig kar. 

Jeg har aldri likt banning, nå liker jeg banning enda mindre.